Avkriminalisering handler om menneskerettigheter

Normals innlegg på Fagrådets seminar om avkriminalisering 8. desember 2016.

Det er svært gledelig at Bent Høie har tatt signaler og krav på alvor og at han i oktober sa at han ønsker at personlig bruk av rusmidler skal flyttes helt ut av justissektoren og inn i helsesektoren.

Høies utspill er fantastisk; men dette er noe vi som et moderne og humant samfunn egentlig burde ha forstått var den riktige løsningen for lenge siden. Norge er forpliktet til å følge menneskerettighetene. Vi er også et demokratisk og tolerant land på de fleste andre måter.

Rusfeltet har vært – og er dessverre fortsatt et unntak. Med stadig sterkere krav om forandring i ruspolitkken har vi dessverre også sett at både myndigheter og organisasjoner tilpasser språket og snakker penere uten å faktisk endre politikken.

Vi håper det ikke er tilfellet denne gangen. Såkalte alternativer til straff er ikke avkriminalisering – og det er det heller ikke om vi innfører nye og inngripende tvangstiltak.

Normal er tilhenger av en reell avkriminalisering uten sanksjoner, der voksne som bruker rusmidler rett og slett får være i fred. Slik det bør være i et demokrati. Hjelp skal være bredt tilgjengelig – og frivillig.

FN og internasjonale organisasjoner som anbefaler avkriminalisering viser til retten til helse og privatliv, når de går ut med sine anbefalinger. Retten til helse er relevant fordi vi har havnet i en situasjon der folk ikke våger å være ærlige med legen om sin bruk av ulovlige rusmidler, noe som igjen hindrer legen i å gi korrekt behandling. Dette er et alvorlig problem, også i Norge. Kriminalisering er et hinder både for helsehjelp og skadereduksjon.

Men retten til helse må ikke forstås som et krav om høyest mulig helse; FNs økonomiske og sosiale råd har sagt det vel så mye dreier seg om et eierskap til egen helse, noe som innebærer en rett til å gjøre usunne valg. Å tvinge folk inn i behandling, strider dermed mot retten til helse, og er både uetisk og udemokratisk.

I forhold til retten til privatliv er det snakk om grensene for hva samfunnet skal gripe inn i, og proporsjonalitet.

Altså grunnleggende demokratiske prinsipper.

Her vurderte Straffelovkommisjonen allerede i 2002 at rusmiddelbruk ikke var en handling som er av en slik karakter at det rettferdiggjør den formen for inngripen kriminalisering er. Selv om handlingen strider mot andres moralnormer, går den ikke utover andre på en måte som rettferdiggjør å forby den. Human Rights Watch sammenlikner kriminalisering av rusmiddelbruk med kriminalisering av homoseksualitet i samfunn som ennå ikke har aksept for at man kan elske noen av samme kjønn. Også de landene er nødt til å respektere menneskerettighetene.

Hadia Tajik besvarte Bent Høies utspill om avkriminalisering med å si at ungdom som tøffer seg på fest fortsatt skal få straff.

Dette vitner om en manglende forståelse for norsk ruskultur og rusfeltet.

For det kan utifra dagens debatt virke som om det bare finnes to typer rusmiddelbrukere; de tunge – og de unge. De voksne som faktisk liker å kose seg med en joint uten å ta skade av det – de finnes liksom ikke. Tajiks forestilling er helt feil, og det at debatten er så preget av dette synet er et symptom på at moralpanikken som oppstod da de nye rusmidlene kom til Norge for femti år siden lever i beste velgående i 2016.

Den gangen ble brukerne ansett som en smittefare og spredningen av cannabis som en eksistensiell trussel mot samfunnet. Det er dette som ligger bak den hysteriske tanken om at man absolutt må gripe inn med hele maktapparatet. Et slikt syn på rusmiddelbruk er ikke ulikt synet mange har på homoseksualitet i mindre demokatiske og opplyste land. Idag vet vi egentlig bedre, men vi ser dessverre ofte det samme tankemønseret.

Sannheten er at det er mange som bruker ulovlige rusmidler, i alle aldersgrupper. Kriminalisering og straff er vel så skadelig for en voksen uten et rusproblem, som for en tung avhengig med store rusproblemer. Og om man reagerer feil i forhold til ungdom kan det også slå uheldig ut.

Normal blir ukentlig kontaktet av flere fortvilede mennesker som opplever at de er utsatt for overreaksjoner og ulike systemovergrep. Alt fra ungdommer som føler seg krenket over å måtte ta urinprøve mens helsesøster av motsatt kjønn ser på og opplever å bli sett ned på av medelever som har skjønt hva som foregår til voksne som blir fratatt førerkort eller får problemer med barnevernet.

Det er klart at det i noen av tilfellene der barnevernet eller politiet reagerer er grunn til det; men vi ser relativt ofte svært ødeleggende overreaksjoner, der det kan synes som om cannabis behandles som langt mer farlig enn det er ifølge forskerne. Det er også dessverre slik at det er utbredt med alvorlige feiloppfatninger om cannabis, både i helsevesenet og i politiet. Lederen for narkotikapolitiet i Kristiansand tror f.eks. at du er ruset hele tiden om du bruker cannabis to ganger i uken, noe som er helt feil.

«En skulle tro jeg hadde myrdet» beskrev en som hadde blitt utsatt for en typisk overreaksjon det hele som, i Bergens Tidende i oktober i år.

Han ble tatt med noen gram marihuana til eget bruk, og i motsetning til bare en bot slik enkelte prøver å beskrive disse reaksjonene i bevisste underdrivelser, fikk han selvsagt vandelsanmerkning og problemer med førerkort og jobb. Politiet dro i tillegg hjem til ham og enevendte hjemmet hans foran hans forskrekkede samboer og datter – noe som er helt rutinemessig. Slike reaksjoner knuser familier og ødelegger karrierer, og rammer langt flere enn den som blir tatt. Det er på ingen måte proporsjonalt.

Man vil sjelden oppleve at legen angir folk til politiet og at dette resulterer i straff, men vi har hørt om at det har skjedd. Problemer med forsikring, førerkort og barnevern imidlertid en helt reell problemstilling. Og uavhengig av om frykten er reell eller ikke, erfarer vi at et flertall vil lyve til legen om rusmiddelbruk selv om de kanskje ikke har noen grunn til det. Det kan rett og slett ikke fortsette, og det er ingen annen måte å løse det på, enn å avkriminalisere – for å bli kvitt stigmaet og tabuene knyttet til rusmiddelbruk.

Ingen av oss har gjort noe galt. Det er omvendt; det er de som startet og fortsatt fører krigen mot narkotika, som gjør noe galt.

Ja – mange av medlemmene i vår organisasjon røyker hasj. Dere på rusfeltet må akseptere våre medlemmer, og det er deres oppgave å sørge for at stigmaet vi utsettes for fra vanlige folk forsvinner. Vi er mennesker, helt vanlige mennesker, og vi har blitt urettmessig dehumanisert og urettmessig anklaget for å være skyld i alt som er galt altfor lenge. Ingen av oss har gjort noe galt. Det er omvendt; det er de som startet og fortsatt fører krigen mot narkotika, som gjør noe galt.

Dehumanisering er ingen triviell sak; det inngår i forberedelsene til alle folkemord, også den typen folkemord vi nå er vitne til på Filippinene. Her hjemme fører feiloppfatningene til utstøtelse fra det vanlige samfunnet og systemovergrep – som er både unødvendige og uetiske.

Jeg forventer bedre av Norge.

Vi er nødt til å avkriminalisere – og uten å implementere andre sanskjoner – fordi kriminalisering strider mot menneskerettighetene. Det er uetisk og umoralsk, og det kan ikke fortsette.