Norsk lovgivning

I Norge er det i henhold til Straffeloven Kapittel 23. Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler med hjemmel i legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika (Cannabis, CBD olje).

Uaktsom narkotikaovertredelse straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Bruk og besittelse av små mengder er straffbart i henhold til Legemiddelloven, § 24, og kan gi straff i form av bøter eller fengselsstraff i 6 måneder. Dyrking av cannabisplanter er forbudt etter Forskrift om narkotika, §7 og import av cannabisfrø ulovlig i henhold til Forskrift om såvarer, § 28.

For mindre lovbrudd som går på personlig bruk og besittelse gis vanligvis en bot og prikk på rullebladet. Riksadvokaten fastsetter hvilke retningslinjer som gjelder i forhold til narkotikasaker. For tiden gjelder Riksadvokatens rundskriv nr 2/2014 om narkotikasaker. Her angis en grense på 15 gram marihuana eller hasj for forelegg. Ved mange gjentakelser eller ved skjerpende forhold, kan fengsel benyttes. Salg og større mengder straffes også strengere. Størrelsen på forelegget kan komme på 3500 kroner og oppover. Man ser blant annet på inntekt ved beregning av foreleggets størrelse.

Dersom det er snakk om bruk og besittelse av en mengde som er til umiddelbar egen bruk (ofte under 2 gram) anvendes gjerne Legemiddelloven, § 24. I andre saker anvendes Straffeloven, § 162. Dersom man innrømmer erhverv (kjøp) må politiet benytte § 162. I narkotikasaker, både etter Straffeloven, § 162 og Legemiddelloven, § 24 brukes ordinært forelegg som fremkommer på vandelen.

Hvilken paragraf som benyttes kan ha betydning i forhold til senere yrkesutøvelse, da enkelte former for begrensede politiattester angir at forelegg etter Straffeloven, § 162 skal inkluderes (selv om det i en del tilfeller er en tidsbegrensning på hvor lenge § 162 fremkommer på vandelen) mens Legemiddelloven, § 24 ikke er inkludert.

For unge førstegangsovertredere, særlig de i aldersgruppen 15-18 år, anbefaler Riksadvokaten påtaleunnlatelse med vilkår (gjerne omtalt som såkalt frivillig ruskontrakt).

Ubetinget fengsel er ikke lenger like vanlig å idømme for besittelse av cannabis til eget bruk. Men det er høy gjentagelse når det kommer til cannabiskriminalitet, og gruppen som oftest rammes av betinget fengsel er gjengangsforbrytere.

Produksjon, anskaffelse, import, eksport, oppbevaring og handel med cannabis kan straffes med bøter og/eller fengsel i opptil 2 år dersom mengden er under 1 kilo. Dersom mengden er over 1 kilo kan en dømmes til opptil 10 års fengselsstraff. Dersom mengden er over 80 kilo skal fengselstraffen være fra 3 til 15 år. Særdeles skjerpende omstendigheter kan gi opptil 21 år i fengsel. Bestemmelse 12 om domstolsgjennomførelse tillater behandling som et alternativ til fengselsstraff.

I Skutle-saken avgjorde Riksadvokaten i 2015 at hans bruk av cannabis i utlandet ikke var straffbar. Dersom politiet forsøker å ilegge forelegg for en tilsvarende sak, kan du nekte forelegg og vise til denne avgjørelsen.

Hurtigtestene som politi og helsepersonell benytter for å kontrollere urin anses av Helsedirekoratet ikke som pålitelige nok for å gi sanksjon, så du kan ikke bli straffet på bakgrunn av en slik hurtigtest. Fra Helsedirektoratets veileder for rusmiddeltesting: «Dagens hurtigtester er ikke pålitelige nok til at de er egnet for sanksjonære prøver. Av rettssikkerhetsmessige hensyn frarådes alltid bruk av slike tester som grunnlag for sanksjon.» Det må tas ytterligere prøver etter en positiv hurtigtest, eller man må ha innrømmet bruk, for at politiet skal kunne straffe deg. Glemmer de dette behøver du ikke godta straff dersom det ikke foreligger andre bevis. Det er også andre prosedyrer som bør følges (se veilederen) som du eller en advokat kan påpeke i etterkant.

I Norge kan det å bruke cannabis selv svært sjelden – mer enn én gang i året – i en del tilfeller tolkes både som at man ikke er edruelig og dermed ikke kan inneha førerkort. Det er verdt å tenke på, dersom man har tenkt til å si noe om hvor ofte man bruker cannabis. I lys av hva som skjer internasjonalt kommer nok ikke denne tolkningen til å vare, men foreløpig er det grunn til å advare.

Si nei til ruskontrakt!

Bør jeg/ungdommen min velge frivillig ruskontrakt eller forelegg?

Det er såpass mye som er kritikkverdig med ordningen med ruskontrakt, at vi generelt anbefaler både ungdom og foreldre å si nei til ruskontrakt på prinsipielt grunnlag. Dersom du allerede har valgt ruskontrakt, og mistrives med hva du utsettes for, anbefaler vi deg å benytte deg av retten til å avbryte ruskontrakten. I realiteten er ruskontrakt en strengere og mer langvarig straff enn et forelegg. Dersom ungdom har et rusproblem, finnes det langt bedre måter å håndtere det på enn den kompromissløse krenkelsen av privatliv og integritet en slik ordning medfører.

Vi har vært i kontakt med Riksadvokaten, som har sagt at ungdom må få sjansen til å gi et informert og reellt samtykke: «Slike reaksjoner betinger imidlertid, som kjent, samtykke fra ungdommen og eventuelt dennes verge. Det er frivillig å samtykke, og et samtykke skal være reelt og «informert» (dvs man skal vite hva det innebærer). Vi har ikke grunn til å tro at politiet ikke er meget godt kjent med dette og/eller opptrer i strid med dette», har førstestatsadvokat Guri Lenth oppgitt på epost til Normal.

Ungdom eller foreldre kan altså ikke utsettes for utilbørlig press eller trues med andre sansksjoner dersom de velger bot og anmerkning på rullebladet i stedet for ukentlige urinkontroller, og ungdom har rett til å selv velge å si nei og ta en bot i stedet. Det betyr at uansett hva foreldre, lærere eller politi sier, så kan du si nei og ta et forelegg og en anmerkning på rullebladet. Det er ikke tillatt å gi noen andre sanksjoner utover dette.

Føler du at du har blitt urettmessig behandlet i forhold til valget av eller gjennomføringen av ruskontrakt, anbefaler vi å klage. Ifølge Riksadvokaten kan man klage til Statsadvokaten eller Politidirektoratet: «Det avhenger nok litt av grunnlaget for ordningen om ruskontrakt, om den er knyttet til en påtaleunnlatelse eller om den ikke er det. I førstnevnte tilfelle følger klageretten av straffeprosessloven § 59a nr. 2. og klagen går til overordnet påtalemyndighet (statsadvokaten i regionen). Hvis ikke kontrakten er knyttet til en påtaleunnlatelse, er det en avtale med politiet, og jeg vil tro at klageretten følger det «polisiære» sporet (politimester/Politidirektorat)» opplyste statsadvokat Anders Blix Gundersen ved Riksadvokaten på epost til Normal 21/3/2016.

Helsesøstere som føler seg presset inn i en politirolle har flere steder nektet å gjennomføre kontraktene. På mange måter representerer urinkontrollene en krenkelse av retten til privatliv, som er nedfelt i menneskerettighetenes artikkel 12. Også ungdom har rett på privatliv. Det å ta regelmessige prøver under oppsyn er en intimitetskrenkende sanksjon som kan oppleves som mer ubehagelig og traumatisk enn å ta et forelegg og bli ferdig med saken. Om kontrakten brytes sitter ungdommen også igjen med dobbel straff, noe som medfører et rettssikkerhetsproblem.

Ungdom har beskrevet kontraktene som «ufrivillige, invaderende [og] urimelig kontrollerende», og har blant annet uttrykt misnøye med ting som å måtte blotte seg regelmessig for en av motsatt kjønn, å bli hentet av sivilpoliti på skolen, å bli presset til å angi andre ungdommer, å bli presset inn i kontrakten uten egentlig å ha et rusproblem, å måtte diskutere «abstinenser» de ikke har, å bli sett ned på og stigmatisert av personell og medelever.

I Helsedirektoratet sin veileder for rusmiddeltesting heter det at: «Prøvetaking skal skje med respekt for prøvegivers integritet så langt dette er mulig. Prøvetaker må være oppmerksom på at prøvetaking kan oppleves krenkende og må derfor legge forholdene til rette slik at situasjonen blir minst mulig belastende for prøvegiver.» Hva som oppleves som krenkende kan være individuelt. Å måtte ta prøvene foran en av motsatt kjønn er noe som eksempelvis kan oppleves som krenkende.

Seksjon for helse og omsorg i Bergen kommune er blant de som har kritisert ordningen med ruskontrakt for ikke å være reellt frivillig. Flere har også pekt på at rustesting kan presse ungdom mot hardere stoffer eller farlige syntetiske cannabinoider, da disse ikke lukter og ofte ikke fremkommer på urinprøver. I en rapport fra KoRus fremkommer det en rekke juridiske og etiske problemstillinger med ordningen.

Betydningen av en anmerkning på rullebladet er kraftig overdrevet; du kan fortsatt reise til USA selv med en slik anmerkning. Det som hevdes om at man ikke kan reise til USA, er feil; det er bare å ikke oppgi informasjonen når man søker om visum. Amerikanske myndigheter har ikke mulighet til å sjekke. Dette vet vi fordi vi kjenner mange som har vært i en slik situasjon. Dessuten får man visum selv om man har anmerkning på rullebladet for cannabis og er ærlig om det når man søker, såfremt fem år har gått siden lovbruddet. Visumsøknaden vil ta noe lenger tid (et halvt år, eller noe mer). Det at man i det hele tatt spør om narkotika ved innreise til USA, har blitt kritisert for å være en diskriminerende og foreldet praksis.

For de aller fleste yrker er det å ha bruk og besittelse av cannabis på rullebladet uproblematisk. Forholdet vil ikke fremkomme på de fleste vandelsattester etter noen få år, da det er begrenset hva som kommer med for de yrkene som krever slik attest (og det er bare noen få). Du vil fortsatt kunne jobbe som lærer, for eksempel. Det er bare et lite antall yrker der det kreves såkalt uttømmende politiattest, der absolutt alle forhold er med; herunder stillinger i politi, etterretning, diplomati og i militæret. Og det er ikke sikkert bruk av cannabis i ungdommen vil hindre deg i å få selv disse jobbene, da det blir en skjønnsmessig vurdering og dette er et område som er i utvikling.

Eksperter mener at cannabis kan være skadelig, men at farene har blitt overdrevet. De fleste som bruker cannabis i ungdommen går det også bra med, selv om det frarådes (forskning tyder på at regelmessig bruk før man er 17 er mer skadelig enn for voksne). Dersom valget om å ta ruskontrakt tas under press og avgjørelsen også er basert på det synet på cannabis som ble fremmet før, der det ble fremstilt som langt farligere enn det er, så bør man kanskje spørre seg om man gjør det rette. Vi presser vanligvis ikke ungdom som blir tatt i å drikke alkohol til å gjennomgå denne typen rustesting, og cannabis beskrives av forskere som noe mindre skadelig enn alkohol. Målet helliger ikke alltid middelet.

Man må spørre seg om inngrepet regelmessig rustesting medfører står i forhold til det at personen har brukt cannabis. Dersom det er snakk om en ungdom som ikke har brukt cannabis ofte fremstår inngrepet som overdrevet. Og dersom det er snakk om en ungdom som virkelig har et rusproblem, risikerer man å forverre situasjonen ved å drive dem over på farligere stoffer eller ut i utenforskap gjennom forsterket stigma. Man vet heller ikke om kontraktene har den virkningen de som forsvarer dem ønsker; nemlig langvarig rusfrihet. For alt vi vet, kan det hende bruken gjenopptas ved kontraktens slutt, eller senere i livet, for noen kanskje med fornyet iver.

Dersom det er snakk om en som har et problem med cannabis, så finnes det andre former for hjelp som er mindre krenkende, som har vel så gode resultater. Å simpelthen sende vedkommende til psykolog kan hjelpe; avhengighet skyldes som regel andre problemer, og når disse løses opp i reduserer folk ofte bruken av seg selv.

Det er lite sannsynlig at denne sanksjonsformen hadde fått gjennomslag hadde den vært forsøkt introdusert som formell straff, på grunn av dens omfang og hvor inngripende den er. Når den blir introduset som «frivillig» vil den bli gjennomført med sosialt press som virkemiddel mot en gruppe som i mindre grad enn andre er i stand til å forsvare seg selv, og de som utsettes for sanksjonen mister de beskyttelsene andre straffeforfulgte har. Det er i det hele tatt grunn til å være svært skeptisk.

Hvordan bør jeg oppføre meg om jeg blir tatt av politiet?

Det kan lønne seg å ikke si noe til politiet i det hele tatt og rådføre seg med advokat, spesielt i mer omfattende saker. Man har som anklaget i Norge rett til å ikke inkriminere seg selv, altså rett til å ikke snakke, selv om dette kan bety et noe lenger opphold i varetektsfengsel. Man bør alltid opptre høflig og vennlig ovenfor politiet, siden de har betydelig makt til å utøve skjønn, men du har ingen plikt til å innrømme det de tror du har gjort. Husk at alt du sier kan bli brukt mot deg: med en gang du begynner å snakke med politiet, er du i en avhørssituasjon. Alt du sier blir skrevet ned, og du er ikke garantert at politiet nøyaktig gjengir det som faktisk ble sagt, særlig om du velger å svare på spørsmål på gaten fremfor i en mer ryddig avhørssituasjon på politistasjonen med advokat tilstede.

Politiet ønsker gjerne en innrømmelse for å bli raskt ferdig med saken, og du kan ikke forvente at de alltid opptrer korrekt. Det finnes nok av historier om politiopptreden som kan karakteriseres som kritikkverdig. Politiet kan bare straffe deg for det de kan bevise. Dersom politiet spør hvor ofte du røyker, husk at det du svarer på dette kan bli brukt mot deg i førerkortsaker eller liknende senere, for å hevde at du ikke er edruelig. Også her kan det lønne seg å ikke svare. Du kan høflig si at du «ikke ønsker å inkriminere deg selv, og at du vil benytte deg av retten til å få hjelp fra advokat».

Det er ikke sikkert det lønner seg å la politiet velge advokat for deg. En advokat kan ikke hjelpe deg å lyve. Det strider mot det advokatetiske regelverket. Men det er ikke forbudt for deg som anklaget å lyve. Du har rett til å spørre advokaten om hvordan lovgivningen fungerer før du eventuelt forklarer deg (om du i det hele tatt velger å forklare deg). Du har også rett til å endre forklaring dersom du allerede har gitt en, noe du også kan gjøre advokaten oppmerksom på dersom du har innrømmet for mye ovenfor advokaten og ønsker at advokaten skal si noe annet. Advokatens jobb er å representere deg.

I Norge trenger ikke politiet nødvendigvis ransakelsesordre for å gjennomsøke en bolig, så tenk deg om før du åpner døren. Det går an å snakke gjennom døren, og det er ikke sikkert politiet snakker sant om de påstår at de ikke hører hva du sier. Vi har også hørt historier om andre triks, som å påstå at de er en nabo som har låst seg ute: det er ikke et lovbrudd for politiet å lyve. Du bør se hvem som banker på, før du åpner. Det kan være politiet går igjen om du ber dem komme tilbake med ransakelsesordre og holder døren lukket.

I Norge er det tillatt å avlytte personer som er mistenkt for forbrytelser med strafferamme på fem år eller mer. Det er imidlertid et unntak i straffeprosessloven §216 b) første ledd bokstav b) for simpel narkotikakriminalitet (strl. §231). Det er blitt lov å bruke såkalt restinformasjon fra avlytting. Det betyr at dersom du snakker med en som blir avlyttet i forbindelse med en alvorlig sak, og innrømmer noe annet, som er mindre alvorlig, kan du straffes for dette.

Borgere i et demokratisk samfunn har krav på å kunne kommunisere privat uten å frykte forfølgelse, særlig politiske aktivister. Det er mange måter å beskytte kommunikasjon og datautstyr på. Edward Snowden anbefaler mobilappen Signal for privat kommunikasjon. Signal har støtte for selvødeleggende meldinger. Les mer i Electronic Frontier Foundation sin selvforsvarsguide mot overvåkning.

Er det trygt å fortelle at jeg bruker cannabis til psykolog, lege eller sosialtjeneste?

Det kommer an på. Noen psykologer og leger har kunnskaper om cannabis, og et nyansert syn på det. Andre vil i ulike situasjoner melde fra og du risikerer problemer i forhold til førerkort og med barnevernet om du har barn, selv om du har et ansvarlig cannabisforbruk. Journalen kan også innhentes av andre i ettertid. Dessverre er det mange unntak både i taushetsplikten og i forhold til innsyn i pasientjournaler, som gjør at vi ikke kan anbefale å fortelle om bruk av cannabis til psykolog eller lege. Barnevernet kan eksempelvis få utlevert journalene dine uten at du kan hindre det.

Noe annet er forsikringer. I utgangspunktet har ikke forsikringsselskap krav på journalutskrifter, men de kan sende spørreskjema til legen din, med ditt samtykke, og har du sagt noe feil og blir avslørt i det kan du få problemer når du har behov for forsikringen. Da er det ikke bra om det står noe i legejournalen om ulovlige rusmidler.

Dersom du forhører deg litt og aktivt velger en psykolog eller fastlege som har et nyansert syn, kan det hende det ikke byr på noen problemer. Velg gjerne en som har erfaring med cannabis selv. Det kan være lurt å be legen eller psykologen om å la være å notere bruk av rusmidler i journalen før du forteller noe.

Vi skulle ønske vi kunne si at taushetsplikten og personvernet ga tilstrekkelig beskyttelse til at man kunne fortelle alt som er nødvendig for at legen skal gi korrekt behandling, men det kan vi dessverre ikke garantere. Man kan ikke få slettet noe når det først er oppført i pasientjournalen, du kan bare gi forklarende tilføyelser. Husk at du kan reservere deg mot oppføring i den nye kjernejournalen der sykehusinnleggelser og annen informasjon gjøres bredt tilgjengelig.

På vår spørsmål om taushetsplikt, har Maren Skaset, avdelingsdirektør i Helse- og omsorgsdepatementet svart følgende: «I utgangspunktet har alt helsepersonell en meget streng taushetsplikt når det gjelder å gi andre tilgang til opplysninger de får gjennom sin yrkesutøvelse, jf. lov om helsepersonell § 21. Med mindre den enkelte samtykker kan ikke helsepersonellet dele slike opplysninger med andre. Fra dette utgangspunktet er det gjort enkelte unntak, jf. blant annet helsepersonelloven kapittel 6 opplysningsplikt m.v. Et eksempel på denne opplysningsplikten er når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barnevernstjenester §§ 4-10 til 4-12. I slike tilfeller vil hensynet til barnet og barnets beste være viktigere enn å ivareta hensynene bak helsepersonellets generelle taushetsplikt. Det er viktig at de som har behov for helsehjelp oppsøker hjelp. Utover situasjoner der helsepersonell har en plikt til å gi ut opplysninger, er det ingen grunn til å anta at leger og psykologer deler informasjon de har fått tilgang til fra sine pasienter.»

Vi er kjent med at NAV har bedt om urinkontroller, selv om dette strider mot deres eget regelverk. Stine Glosli i Arbeids- og velferdsdirektoratet har på vår forespørsel svart: «Arbeids- og velferdsdirektoratet er ikke kjent med at NAV krever urinprøver, og vi kan heller ikke se at lovene vi forvalter gir slik hjemmel. Når det gjelder rusmiddeltesting, så er det et inngrep i den personlige sfære og integritet. Legalitetsprinsippet krever at man må ha en klar lovhjemmel for å kunne krenke den enkeltes kroppslige integritet ved å kreve urinprøve. Personen kan for øvrig selv samtykke til rusmiddeltesting, og samtykket må i tilfelle være informert, uttrykkelig og frivillig for å være gyldig. Arbeids- og velferdsdirektoratet er som nevnt ikke kjent med at NAV krever urinprøver. Vi kan heller ikke se at vi har hjemmel til dette i lovene vi forvalter, som NAV-loven, folketrygdloven, Arbeidsmarkedsloven eller sosialtjenesteloven. I enkelte NAV-kontor er det lagt inn kommunale tjenester som for eksempel rusoppfølging. Denne tjenesten er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven, og det er ikke Arbeids- og velferdsdirektoratet som har ansvaret for denne loven.»

Blir du bedt om å ta rusprøver så går det an å teste deg selv før du møter opp til første prøve. Cannabisprøver fås kjøpt på nett, og mange fungerer på samme måte som de politiet bruker.

Kilder og referanser, 1, 15, 23, 24, 29.