Normal Norge som brukerorganisasjon på rusfeltet ønsker å være tydelig på at fokuset på forebygging av alvorlige kriminelle handlinger er et viktig fokus å ha for myndighetene.
Dette medfører på flere områder styrking av samhandling mellom etater og viktige organer i sårbare individers liv. Eksempler på dette er helhetlig helsehjelp og tilbud, stønadsordninger, sosiale og arbeids- og utdanningsrettede ressurser og tjenester samt annen oppfølging som kan løfte levekårene.
Spesielt er forebygging av vold og overgrep i nære relasjoner et særlig viktig område når vi kjenner til hvilke langvarige og alvorlige negative konsekvenser dette kan få i livet til de som utsettes for dette, spesielt i ung alder.
Det er kjent at barn som blir utsatt for grusomme handlinger har en økt fare for å falle utenfor i ung alder. For noen betyr dette grenseoverskridende atferd og tidlig debut for rusmiddelbruk.
Felles for mange er at tilliten til voksne har blitt brutt gjennom alvorlige tillitsbrudd begått av nære omsorgspersoner. Da er det viktig at tilliten blir bygget opp og de har behov for trygge voksne.
På rusfeltet har vi alvorlige eksempler på at søken etter å hjelpe og forebygge uønsket atferd har ført til systematiske grenseoverskridende og ulovlige handlinger som særlig har rammet sårbare unge og dermed svekket deres tillit til voksne og myndigheter ytterligere.
Verdt å nevne er tilfeller der flere skoler ulike plasser i landet over lang tid har bedrevet ulovlig rusmiddeltesting av egne elever for å forebygge rusbruk på skolen og den mye omtalte avsløringen av politiets uforholdsmessige og ulovlige praksis for tvangsmiddelbruk i møte med mistenkte brukere av ulovlige rusmidler.
Dette har fått lov til å pågå fordi man i ønsket om å forebygge har forsømt en kritisk evne til å se på hva man faktisk bedriver med og det øvrige samfunnet har vært like ukritisk til praksisen fordi folk flest forventer og nesten tar for gitt at offentlige myndigheter og private aktører på oppdrag for offentlige myndigheter opererer innenfor loven og det som er etisk og moralsk forsvarlig.
Samtidig har nevnte tillit til de involverte etater blitt svekket og slikt smitter også over på andre organer som eksisterer for å hjelpe. Det er dårlig grobunn for tillit, dialog og god forebygging.
Det er derfor vanskelig å ha tillit til at det er uproblematisk å lempe på grensene for hva som kan deles og mellom hvem, til tross for, men også på grunn av formålet med informasjonsdelingen. Historien viser oss at nettopp gode hensikter ofte kan føre til dårlige utfall med uønskede konsekvenser.
Resultatet av en feil anvendelse av skjønn knyttet til deling av personsensitiv informasjon kan føre til en ytterligere driver for utenforskap og paradoksalt nok føre til forverring av en sårbar situasjon for individet.
Særlig vil vi advare mot å svekke tillitsgrunnlaget helsepersonell har i dag.
Det er etter Normal Norges syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å legge til grunn at offentlige myndigheter og tjenester er rustet til å forvalte et utvidet ansvar for å vurdere hvilke sensitive opplysninger som kan deles, eller hvilke inngrep som kan foretas i forebyggingens navn, utover de rammene som gjelder i dag.
Erfaringer fra rusfeltet viser at også eksisterende fullmakter og handlingsrom har blitt praktisert på måter som senere har vist seg å være rettsstridige eller uforholdsmessige. Dette tilsier etter vårt syn varsomhet med å utvide grensene ytterligere, særlig der vurderingene skal bero på skjønn om risiko og mulig fremtidig atferd.
Normal Norge mener derfor at utfordringer knyttet til samhandling og informasjonsdeling i første rekke bør løses innenfor dagens rettslige rammer, gjennom bedre kunnskap om eksisterende hjemler, tydeligere veiledning og styrket samhandling mellom tjenestene.