Klage på straff for bruk og besittelse av cannabis
I senere år har flere FN-organer og tungtveiende organisasjoner anbefalt avkriminalisering av bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk. I Norge gikk ett flertall i Stortinget inn for avkriminalisering av bruk av illegale rusmidler i Norge, et offentlig utvalg ble satt ned for å utrede spørsmålet. I desember 2019 la utvalget frem NOU 2019:26 Rusreform – Fra straff til hjelp. Regjeringens forslag ble derimot nedstemt i Stortinget i juni 2021. Bruk av cannabis er dermed fortsatt forbudt og straffbart etter gjeldende norsk lov.
Det er imidlertid mulig å klage til politiet dersom man mener man har blitt utsatt for krenkende eller feilaktig behandling. Som en konsekvens av dette oppfordrer Normal flest mulig til å klage, dersom de har blitt ilagt forelegg og vandelsanmerkning eller på annen måtte blitt straffet eller krenket for bruk av cannabis. Klagen er utformet slik at den også kan brukes dersom du er straffet for andre ulovlige rusmidler.
Du sender klagen til ditt politidistrikt, enten på epost eller i posten. Vi har laget en standardtekst som du kan kopiere og bruke:
Ditt navn og personnummer
Din adresse
Dato
Politimesteren
Politiet i Oslo (denne adressen byttes ut med adressen til politiet i ditt distrikt)
Postboks 8101 Dep.
0032 Oslo
Klage på krenkende behandling
I ________ (årstall) fikk jeg forelegg og vandelsanmerkning/annen straff/alternativ straffereaksjon for personlig bruk og/eller besittelse av et ulovlig rusmiddel.
Jeg mener at politiet/myndighetene har krenket mine grunnleggende menneskerettigheter.
Straff for personlig bruk og besittelse av rusmidler strider mot retten til helse og privatliv, som er nedfelt i menneskerettighetene. Menneskerettigheter har forrang foran norsk lov.
Straff for bruk av rusmidler støter folk vekk fra helsetjenestene, og er i tillegg med på å øke stigma knyttet til bruk av rusmidler. Bruk av rusmidler er en offerløs forbrytelse og cannabis er eksempelvis mindre skadelig både for individet, tredjepart og samfunnet enn mange aktiviteter man tillater.
Myndighetenes fremgangsmåte i forhold personlig bruk av rusmidler har hatt følgende negative konsekvenser for meg:
[Her kan du om ønskelig beskrive på hvilke måter du mener du er blitt krenket av myndighetene som følge av deres fremgangsmåter i forhold til rusmiddelbruk]
Mennesker som bruker rusmidler og ikke har et problem med bruken, som utgjør det store flertallet av brukere, bør få være i fred. De som har et problem bør tilbys frivillig hjelp. Hjelp må være basert på tillit, ikke trussel om straff. Det er umoralsk å straffe de som har problemer med rusmidler, da mange bruker rusmidler som selvmedisinering og rusavhengighet er en sykdom – syke mennesker fortjener hjelp, ikke straff.
FNs kontor for menneskerettigheter er idag av den oppfatning at bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk bør avkriminaliseres. Det samme er Verdens helseorganisasjon og UNAIDS, som i tillegg ber om at man slutter med tvangsbehandling og ufrivillige urinkontroller.
Den tungtveiende rettighetsorganisasjonen Human Rights Watch mener at kriminalisering strider mot flere grunnleggende rettigheter.
Dersom jeg ikke får medhold vil jeg ha en begrunnelse slik at jeg kan anke klagen videre til klageinstans. Jeg ber om at klagen og dokumentene som knyttes til den unntas offentlighet, da den inneholder informasjon av en privat karakter.
Vedlegg: Dokumentasjon og uttalelser fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, Verdens helseorganisasjon, UNAIDS, FNs økonomiske og sosiale råd, Human Rights Watch m.fl.
_______________________________
Navn og underskrift
Vedlegg og dokumentasjon som er relevant for klagen
Under følger utdrag fra dokumentasjon og uttalelser fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, Verdens helseorganisasjon, UNAIDS, FNs økonomiske og sosiale råd og Human Rights Watch m.fl. som er av relevans.
FNs høykommissær for menneskerettigheter: «The State’s response to an individual’s drug use should always be compassionate, focus on that individual’s health and well-being, with full respect for dignity and rights … Criminalization of drug use is also a key impediment to the right to health. In States that criminalize drugs, users may avoid reaching out for health care or essential, sometimes lifesaving, information. They may legitimately fear that seeking help would end up resulting either in arrest or in treatment against their will … Criminalization also leads to risky forms of drug use… A criminal conviction for drug use or possession also often results in stigma and discrimination, and can thus affect employment, child custody and access to Government benefits … For these reasons, the Special Rapporteur on the right to health has called for decriminalization of the possession and use of drugs, and WHO and UNAIDS have taken similar positions. I join them in urging States to consider decriminalizing possession and use of drugs.»
Verdens helseorganisasjon: «Countries should work toward developing policies and laws that decriminalize injection and other use of drugs and, thereby, reduce incarceration … Countries should ban compulsory treatment for people who use and/or inject drugs.»
UNAIDS: «All forms of compulsory drug and HIV testing and drug treatment should be replaced with voluntary schemes.»
FNs økonomiske og sosiale råd har uttalt følgende om retten til helse: «The right to health is closely related to and dependent upon the realization of other human rights, as contained in the International Bill of Rights, including the rights to … human dignity … non-discrimination, equality … [and] privacy. These and other rights and freedoms address integral components of the right to health … The right to health is not to be understood as a right to be healthy. The right to health contains both freedoms and entitlements. The freedoms include the right to control one’s health and body … and the right to be free from interference, such as the right to be free from … non-consensual medical treatment.»
Human Rights Watch: «Human rights principles, however, support each individual’s autonomy and right to privacy, which encompasses engaging in conduct that the majority may eschew as immoral or indicative of a weak character. Thus, human rights jurisprudence leaves no doubt today that majority public morality, if so inclined, cannot justify criminalization of private homosexual conduct by consenting adults. In essence, promoting public morality in the absence of harm to others is not a “legitimate purpose” for criminalization … Protecting health is a legitimate purpose, as is protecting harm to others that may occur or be risked because of someone’s drug use. But criminalization of drug use to protect someone from harming his or her own health does not meet criteria of necessity or proportionality. Governments have many non-penal measures to reduce harms to someone who uses drugs, including offering substance abuse treatment and social supports. While the state has an important role in protecting health, it should not do so by punishing the person whose health it seeks to protect. As to proportionality—arrest, incarceration, a criminal record with possibly life-long consequences—these are an inherently disproportionate government response to someone who has done nothing more than partake of recreational drugs. Criminalization can also disrupt the ability of individuals to secure their right to livelihood and housing, and it can separate families and parents from their children. The state can encourage people to make good choices around drugs without punishing them.»
Human Rights Watch anbefaler: «End the criminalization of the personal use of drugs and the possession of drugs for personal use. To deter, prevent, and remedy the harmful use of drugs, states can rely on non-penal regulatory and public health approaches that do not violate human rights.»
Straffelovkommisjonen anbefalte avkriminalisering allerede i 2002: «Kommisjonen foreslår at bruk av narkotika, samt erverv og besittelse til eget bruk, blir avkriminalisert.» Ifølge Ragnar Hauge ble dette begrunnet slik: «Fordi straff er samfunnets strengeste reaksjon, burde man etter kommisjonens oppfatning vise en stor grad av tilbakeholdenhet med bruken. Straff burde i hovedsak begrenses til handlinger som medførte skade eller fare for skade for andre, og ikke anvendes overfor handlinger som bare er skadelige for gjerningspersonen, eller fordi de er i strid med flertallets moralnormer eller som man av andre grunner opplever som uønskete. Dersom ikke andre påføres skade må hensynet til individets frihet veie tyngst.» Forbudet mot bruk og besittelse av rusmidler ble altså ikke anbefalt videreført i forarbeidene til straffeloven som trådte i kraft 1. oktober 2015
Alternativer til straff (ND og ruskontrakt) oppfyller ikke kravene
Norge har i senere år hatt tilbud om narkotikaprogram og ruskontrakter som alternativer til straff. Etter mitt syn strider disse alternativene i sin nåværende form mot internasjonale anbefalinger. Både fordi de ikke er tilgjengelige for de fleste, og fordi de i praksis utgjør en form for tvang, da valget om å gå med på alternativene skjer under trussel om straff, forelegg og vandelsanmerkning. Videre er det slik at dersom man avbryter eller ikke klarer å gjennomføre alternativet, blir man straffet.
Regelmessige urinkontroller under påsyn er på mange måter en strengere sanksjon enn et forelegg da det er et inngripende tiltak som strekker seg over et betydelig tidsrom. Når man feiler en urinkontroll og ender opp med en tilleggsstraff, oppstår et rettssikkerhetsproblem. Særlig kritikkverdig er dette i forhold til de som har et avhengighetsproblem, da det i praksis utgjør straff for et sykdomssymptom. Alternativene er ikke i samsvar med den grunnleggende tilliten og respekten for integritet som er nødvendig for å oppfylle retten til helse i et demokratisk samfunn. Det er videre dokumentert i media at fokuset på urinkontroller presser enkelte mot bruk av farligere stoffer – som er noe av det FN advarer mot som en følge av kriminalisering.
Rapporter fra SIRUS og KoRus Øst om alternativene til straff dokumenterer denne kritikken.
Kilder for uttalelsene og vurderingene i klagen
http://ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=16791&LangID=E
http://www.ohchr.org/en/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=16628&LangID=E
http://www.ohchr.org/Documents/Issues/Women/WRGS/Health/GC14.pdf
http://www.who.int/hiv/pub/guidelines/keypopulations/en/
http://www.unaids.org/en/resources/documents/2016/do-no-harm
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2002-04/id380296/
http://www.forebygging.no/Rapporter-og-undersokelser/Temarapporter/2015-2013/Flinkiser-og-dropouts-Erfaringer-med-ungdom-pa-frivillig-ruskontrakt/
Her finner du riktig adresse/epostadresse til ditt politidistrikt (Oslo har epost post.oslo@politiet.no). Når klagen er behandlet og du får svar fra politiet kan du be om at klagen behandles i Politidirektoratet som er klageinstans; noe vi anbefaler alle å gjøre.
Man kan i tillegg sende klagen til Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet, departementene som er ansvarlige for rusområdet i Norge, på epost til postmottak@hod.dep.no og postmottak@jd.dep.no eller postadressene under.
Helse- og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo
Justisdepartementet
Postboks 8005 Dep,
0030 Oslo
Feltene du behøver å endre eller fylle ut er markert i rødt. Husk å bytte ut navn og adresse øverst med dine personalia. Det finnes også et eget felt for å beskrive konsekvenser det å bli tatt av politiet har hatt for deg. Dersom mange nok sender inn slike klager, vil det bli lagt merke til; dersom man føler seg utsatt for en urett, er det viktig å si fra.
Om du er komfortabel med det vil vi gjerne ha en kopi både av klagen du sender inn og svaret du får. Send dette isåfall til post@normalnorge.no. Vi deler ikke dine personopplysninger andre, men det er interessant for oss å danne oss et inntrykk av hvor mange som klager og hva slags svar dere får. Normal vil utelukkende bruke dette som bakgrunnsinformasjon i journalistisk virksomhet på vår blogg og i kronikker.