Innspill fra Normal Norge til høring om Representantforslag om å gjennomføre rusreformen Dokument 8:46 L (2021-2022)

Norges internasjonale forpliktelser tilsier at menneskerettigheter skal legges til grunn i all politikk. Et sentralt prinsipp i et moderne demokratisk samfunn er skadefølgeprinsippet som tilsier at straff bare bør anvendes når tungtveiende grunner taler for det. Individets frihet og verdighet skal stå sterkt og vi kan ikke straffe mennesker bare for sikkerhets skyld eller for å sende et signal om at vi finner en handling umoralsk. Straff er et tilsiktet onde som bare bør brukes der det er helt nødvendig. Dersom vi skal påføre mennesker dette onde må det ha en klar hensikt og vi må være sikre på at det har den ønskede virkningen.

Dersom det var slik at kriminalisering av rusbrukere førte til mindre bruk, færre rusrelaterte skader og færre ruslidelser kunne det muligens latt seg forsvare. Nå vet vi at årsakene til ruslidelser er mer komplekse. Vi vet at kriminalisering ikke beskytter mot rusrelaterte skader og at kriminalisering øker terskelen for å be om hjelp i akutte livstruende situasjoner hvor illegale rusmidler er en del av det større bildet.

Det har blitt hevdet at vi må fortsette å kriminalisere rusbrukere for å sende et signal om at bruk ikke er ønskelig og for å holde bruk nede blant ungdom. Det har etter hvert blitt publisert mange studier som har sett på effekten avkriminalisering og legalisering av cannabis har på bruksprevalens blant ungdom. Et eksempel, en større metastudie utført av Melchior et al (2019), fant ingen signifikant økning i cannabisbruk blant unge etter hverken avkriminalisering eller legalisering. Regjeringens eget rusreformutvalg fant heller ingen slik sammenheng. Det er altså ingenting som underbygger påstanden om at det finnes en særlig sammenheng mellom generell

kriminalisering av brukere av cannabis og bruksprevalens blant ungdom og unge voksne. Vi oppnår altså ikke det vi sier vi ønsker å oppnå gjennom den fremgangsmåten vi har valgt til nå. Det vi derimot oppnår er utenforskap og stigmatisering av cannabisbrukere.

Det er ikke i tråd med menneskerettighetene å peke ut en gruppe i samfunnet, påføre de et onde og skyve de på utsiden. Menneskerettighetene er der nettopp for å forhindre slik praksis. Som et foregangsland innenfor menneskerettigheter og som det moderne demokratiske samfunnet vi er må vi finne andre måter å forebygge skader knyttet til rusbruk enn å vilkårlig straffe mennesker for handlinger de utfører mot seg selv. Vi må finne løsninger som ivaretar den enkeltes verdighet og grunnleggende rettigheter som mennesker. Vi må finne inkluderende, ikke ekskluderende løsninger.

Vi vet er at straffen rammer ulikt, vi vet at den diskriminerer basert på kjønn, klasse og etnisitet. Etniske minoriteter og unge menn med lavere sosioøkonomisk status kommer aller dårligst ut. I en artikkel nylig publisert i International Journal of Drug Policy (Pedersen, Moffitt, von Soest, 2022), skrevet av blant annet professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, kan vi lese at unge som har foreldre med mer enn fire års høyere utdanning har betydelig lavere risiko for å bli straffet for bruk av illegale rusmidler enn de med foreldre med lavere utdanning.

Bruk av cannabis er utbredt i Norge, en av fire mellom 16 og 64 år oppgir å noen gang å ha brukt cannabis (Kilde: FHI). Cannabis er vanlig i ungdomsmiljøer og for marginalisert og sårbar ungdom blir det ofte en inngangsport til et kriminelt miljø. Cannabis blir en kontaktflate mellom ungdom og et organisert kriminelt miljø. Et miljø hvor man også blir eksponert for andre rusmidler med et langt høyere skadepotensiale enn cannabis. Det er derfor behov for å se på strategier for å separere cannabismarkedet fra markedet for andre illegale rusmidler.

For å redusere skadevirkningene og farene ved å overlate omsetningen av et rusmiddel som er så utbredt til et kriminelt, uregulert marked bør man se på alternative modeller for omsetning av cannabis. Det kan være å tillate dyrkeklubber, også kalt cannabis social clubs, slik man gjør i for eksempel Spania og Sveits, eller vi kan tillate hjemmedyrking av cannabis. Det er også verdt å se på eventuelle fordeler ved å tillate en regulert omsetning av cannabis slik vi ser stadig flere land

gjør, for eksempel Canada og Tyskland. Fordelen med en regulert omsetning er blant annet større kontroll på innhold og styrke, samt økte skatteinntekter, som igjen kan øremerkes til for eksempel rusforebygging. Vi må slutte å late som om cannabis er skadeligere enn det det er og ta inn over oss den globale utviklingen på dette feltet. Vi må klare å ta inn ny kunnskap og forme politikken deretter. Når vi vet at den cannabispolitikken som blir ført skader, både på individ- og samfunnsnivå, da plikter vi å se på alternative løsninger som er i tråd med ny kunnskap, og ikke minst som er i tråd med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser.

Melchior et al (2019). Does liberalisation of cannabis policy influence levels of use in adolescents and young adults? A systematic review and meta-analysis. http://dx.doi.org/10.1136/bmjopen-2018-025880

Pedersen, W., Mottiff, T., von Soest, T. (2022). Privileged background protects against drug charges: A long-term population-based longitudinal study. International Journal of Drug Policy