Cannabisforbudets historie

Cannabisforbudets historie

Trodde du at hasj og marihuana ble forbudt fordi vitenskapsfolk og politikere satt seg ned og foretok en fornuftig vurdering? Tro om igjen.

Normal forklarer hvordan rasisme, massehysteri og mangel på kunnskap førte til et internasjonalt forbud som får stadig mer kritikk.

Frem til midten av det tjuende århundre var ulike cannabispreparater lovlig handelsvare de fleste steder i verden. I flere land, deriblant India, har cannabis en rik kulturhistorie der bruk i sosiale sammenhenger har vært vanlig mer enn tusen år tilbake i tid. Også i Norge hadde stoffet en begrenset bruk, og ble solgt lovlig på apotek. (15)

Drevet frem av rasisme i USA

Gammel amerikansk skremselspropagnada (Public Domain)

Gammel amerikansk skremselspropagnada

Siden begynnelsen av 1900-tallet hadde grupper med leger og moralistiske religiøse i USA uttrykt en økende bekymring for marihuana. Motstanden var nært knyttet til nativisme og rasistisk fremmedfrykt, og redsel for flyktninger fra den meksikanske borgerkrigen ble rettet mot deres bruk av marihuana. Myndighetene i New Orleans mente for eksempel at marihuana forvandlet folk til usiviliserte kriminelle. (9)

I 1937 ble omsetning av cannabis i USA lagt under et lisensregime som i praksis innebar et totalforbud (ingen lisenser ble utstedt). Den første lederen for det føderale amerikanske narkotikabyrået, Harry Anslinger, ledet denne prosessen. Anslinger var sjef for en demotivert politistyrke som hadde bekjempet alkohol under forbudstiden, og fant et nytt mål for denne styrkens arbeid ved å demonisere cannabis. Han er både kjent for sin rasisme og for å ha hevdet i media at cannabis var et livsfarlig rusmiddel uten å ha vitenskaplig belegg for påstandene. Anslinger var også kvinnediskriminerende og var bekymret for at marihuana ville få svarte menn til å glemme sin plass i rasehierarkiet og søke seksuelle relasjoner med hvite kvinner. (9)

I tillegg til press fra USA, ble uvitenskaplige påstander lagt frem av den egyptiske delegaten ved den andre internasjonale opiumskonvensjonen lagt til grunn. I 1961 ble cannabis mot protester fra India, Pakistan og Burma og reservasjoner fra Bangladesh og Nepal, tatt med i FNs narkotikakonvensjon («Single Convention on Narcotic Drugs») som påla alle medlemsland å motarbeide bruken av cannabisprodukter. Ifølge Kettil Bruun, som beskriver hendelsesforløpet i boken The Gentlemen’s Club (1975), liknet prosessen en herreklubb som skulle motarbeide alle andre rusmidler enn det som var utbredt i deres egen kultur. (10)

Flere kommisjoner fastslo at cannabis var et rusmiddel forbundet med få problemer. Den første av disse var Indian Hemp Drugs Commission, som britene opprettet fordi de var bekymret for bruken i sin indiske koloni på slutten av 1800-tallet. I 1960- og 1970-årene kom kommisjoner i USA, Nederland, Canada, Australia og Storbritannia til samme konklusjon: skadevirkninger ved cannabis var blitt overdrevet. Man foreslo et lavere straffenivå, men dette fikk lite gehør. (16)

Moralsk panikk i Norge

I Norge kom cannabis først til jazzmiljøene i Bergen og Oslo rett etter andre verdenskrig, men i hovedsak ble rusmiddelet introdusert av hippiebevegelsen på midten av 1960-tallet. Bruken var knyttet til et ønske om alternative levesett som var mer fokusert på indre verdier, solidaritet med den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og motstand mot Vietnamkrigen. Bruken ble særlig synlig i Slottsparken i Oslo. (16)

Det oppstod etterhvert en moralsk panikk som en reaksjon på denne bruken. I mangel på reell kunnskap om stoffet, ble anekdotisk bevis fra utlandet som knyttet cannabis til kriminalitet benyttet. Man trodde også at det at cannabis havnet i samme klasse som heroin i FNs narkotikakonvensjon var en indikasjon på farlighetsgraden. Selgere ble fremstilt som utenlandske umennesker som ville utnytte syke og svake ungdommer, og den svenske legen Nils Bejerot sitt syn på bruken som en epidemi ble tillagt vekt.

I den norske populærkulturen kom de rasistiske undertonene til syne i filmer som Himmel og helvete, der den morderiske jugoslaveren Zatek får norske ungdommer til å bruke cannabis. Selv om realiteten er at cannabis ofte har blitt bragt inn av etnisk norske, fra hippier og jazzmusikere til de som er ute etter profitt, er mange fortsatt av den oppfatning at det var utlendinger som bragte hasjen til Norge.

Cannabisbrukerne ble dengang ansett som en smitterisiko, og cannabis ble oppfattet som en trussel mot samfunnet som helhet. I Norge ble cannabis forbudt i 1965. Utover 1970- og 1980-tallet kom det stadig strengere straffereaksjoner. 21 års fengsel ble innført i 1984, under Willoch-regjeringen. Dette var samtidig med at den amerikanske narkotikakrigen var på sitt høydepunkt under Reagan. Norge var da det strengeste landet i Norden. (9, 10, 13, 15)

Cannabis blir utbredt i alle samfunnslag

Siden har cannabis blitt utbredt i alle samfunnslag. Halvparten av innbyggerne i Oslo har prøvd det, og på landsbasis har en tredjedel forsøkt. Omtrent 5,1 prosent av befolkningen, eller omlag to hundre tusen norske borgere har brukt cannabis i løpet av inneværende år. (16, 20)

Frem til midten av 1980-tallet var det vanlig med ubetingede fengselsstraffer for befatning med mindre mengder cannabis. Avgjørelser i Høyesterett og påtalemyndighetens påfølgende praksis har gjort at mindre mengder idag vanligvis blir håndtert med et forelegg og en anmerkning på rullebladet. Retningslinjer fra Riksadvokaten formaliserte dette i 1998, men straffene har ikke blitt nedjustert i lovgivningen. (1)

Økende kritikk mot forbudet

Faksimile av bokforsideDen første som advarte om negative virkninger av forbudslinjen var professor Nils Christie, norges mest kjente kriminolog, mest tydelig i boken Den gode fiende (1984). Christie mente at narkotika var en politisk nyttig fiende for politikere konfrontert med mer alvorlige sosiale problemer, og var kritisk til massemedienes overdrevne fremstillinger. Nestor i norsk jus, som i stor grad hadde vært med på å innføre straffeøkningene, Johs. Andenæs, sa i 1996 at det å øke straffenivået så mye hadde vært en feil. Han ba både om en reduksjon i straffene og om at bruk av narkotika ikke lenger skulle være ulovlig.

I 2002 anbefalte også Straffelovkommisjonen at bruk av narkotika ikke skulle være kriminelt, dette begrunnet i at aktivitet som ikke skader andre ikke burde føre til straff bare fordi samfunnet anser aktiviteten som umoralsk. Daværende justisminister Odd Einar Dørum avfeiet forslaget samtidig som det kom, i en pressemelding fra departementet.

Etter 2009 har cannabisdebatten i Norge vært i endring. Professor Willy Pedersen snudde i synet på cannabis, og ba om en legalisering i Morgenbladet. Dette begrunnet i rusmidlets status som ulovlig og skadene som følger av kulturen rundt stoffet. Flere forskere støttet Pedersen offentlig.

I senere år har mange ungdomspartier, politikere og lokallag tilknyttet de største partiene i Norge, både på høyre- og venstresiden gått inn for endringer i narkotikapolitikken. Dette i takt med legaliseringen som foregår i USA og nedkriminaliseringen man ser i mange europeiske land. De som har vært mest tydelige når det gjelder legalisering av cannabis er Bergen Venstre, Unge Venstre og FpU. Også Bergen og Nordland Unge Høyre har vedtak om legalisering. I sentrale miljøer på høyresiden, tenketanken Civita og tidsskriftet Minerva, har legalisering blitt et toneangivende standpunkt.

Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg er med i en internasjonal kommisjon som ønsker regulert, lovlig tilgang på cannabis: Global Commission on Drug Policy. Denne kommisjonen argumenterte for endringer i narkotikapolitikken på FN-toppmøtet UNGASS i 2016.

Allikevel er det ingen politiske partier som foreløping har gått inn for legalisering, med unntak av Miljøpartiet De Grønne, som ønsker forsøk med en strengt kontrollert statlig ordning med lovlige utsalgssteder og Liberalistene, som har et klart standpunkt for legalisering.

Det pågår for tiden en diskusjon i Norge blant akademikere og politikere om hva avkriminalisering innebærer. Både autoritære reaksjoner og mer omsorgsfulle og demokratiske tilnærminger som forenklet forelegg og tilbud om frivillig behandling eller fravær av sanksjoner (som er det Normal ønsker) har blitt foreslått. (1, 16, 30) Samtidig har Verdens helseorganisasjon og FNs kontor for menneskerettigheter anbefalt at stater avkriminaliserer rusmiddelbruk og forbyr tvangsbehandling. Også FNs spesialrapportør for retten til helse og den tungtveiende menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch anbefaler avkriminalisering av bruk og besittelse. De mener forbudet strider mot retten til helse og privatliv, og legger særlig vekt på at kriminalisering driver folk vekk fra helsetjenestene. UNAIDS anbefaler i tillegg en slutt på ufrivillige urinkontroller. (27, 30, 30, 3030) FNs kontor for narkotika og kriminalitet skulle i oktober 2015 komme med en liknende anbefaling, men denne ble stoppet rett før den skulle presenteres. (30)

Akademikerne diskuterte lenge for døve ører, da beslutningstagende politikere i mange år unngikk både diskusjonen i seg selv og å ta reguleringsbevegelsens argumenter på alvor. Tidligere justisminister Knut Storberget sa i sin tid rett ut at han mente diskusjonen om avkriminalisering var forebeholdt akademikere. En respons som kanskje ikke er så ulik den Galileo Galilei fikk da han prøvde å forklare at jorden går i bane rundt solen.

I senere år har påtaleunnlatelse med vilkår, eller såkalt frivillig ruskontrakt vært den anbefalte reaksjonen fra Riksadvokaten i forhold til unge førstegangsovertredere, særlig de mellom 15 og 18. Seksjon for helse og omsorg i Bergen kommune har kritisert ordningen med ruskontrakt for ikke å være reellt frivillig. Flere har også pekt på at rustesting kan presse ungdom mot hardere stoffer eller farlige syntetiske cannabinoider, da disse ikke lukter og ofte ikke fremkommer på urinprøver. Man vet ikke om ruskontrakt hindrer ungdom i å bruke rusmidler. I en rapport fra KoRus beskrives urinkontrollene som «ufrivillige, invaderende [og] urimelig kontrollerende.» (31) Media og myndigheter har allikevel stort sett akseptert anekdotisk bevisførsel der ungdom hevder at de er glade for ruskontrakt som tegn på hvor «vellykket» ordningen er. Voksne cannabisbrukere straffes fortsatt som før.

I september 2016 viste NRK-programmet Folkeopplysningen hvordan cannabis er langt mindre skadelig enn alkohol, i et avslørende program som ledet til at Justisminister Anders Anundsen og Mina Gerhardsen tapte den offentlige debatten om rusmiddelets farlighetsgrad. I oktober 2016 tok helseminister Bent Høie til orde for å flytte personlig bruk av rusmidler helt ut av justissektorien og inn i helsesektoren, noe samtlige riksaviser støttet på lederplass. Forslaget fikk også støtte av Arbeiderparties nestleder Hadia Tajik, men Tajik ville beholde muligheten til å straffe rusmiddelbrukere som ikke har problemer med bruken. I tillegg ønsker hun å nedsette en ruspolitisk kommisjon. Dagbladet mener at en slik kommisjon også må vurdere regulert omsetning og produksjon. Flere politiske partier hadde høsten 2016 forslag til oppmykning av ruspolitikken i sine programforslag for neste periode.

Forbudet faller i utlandet

Cannabis har siden 2012 blitt lovlig i 9 amerikanske delstater: Colorado, Washington, Alaska, Oregon, California, Massachusetts, Maine, Nevada og den amerikanske hovedstaden; Washington, D.C. (se oversiktskart). Hele 21 delstater har avkriminalisert cannabis, og medisinsk cannabis er lovlig i 29 stater. Presidentvalget i 2016 var en stor seier for rusreformbevegelsen, særlig i lys av at California – den mest folkerike saten – valgte å gå inn for legalisering. Rundt 20% av den amerikanske befolkningen vil snart kunne bruke cannabis helt lovlig. Mot slutten av sin presidentperiode sa Obama at cannabis bør reguleres slik vi regulerer lovlige rus- og nytelsesmidler og trakk paralleller til fremgangen i forhold til likekjønnet ekteskap.

Det latinamerikanske landet Uruguay vedtok legalisering i 2013, og den nye liberale regjeringen som ble innsatt i Canada i oktober 2015 med statsminister Justin Trudeau i spissen, har varslet at de begynner arbeidet med å  regulere marihuana med en gang. Canada legaliserer cannabis våren 2017. I novemer 2015 avgjorde høyesterett i Mexico, som har vært plaget av en lang og alvorlig narkotikakrig, at retten til å bruke cannabis er en grunnleggende menneskerettighet.

Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) som er EU sitt organ i narkotikapolitikken, har i forbindelse med debatten om legalisering publisert en oversikt over modeller for lovlig tilgang.

Her kan du se den kanadiske statsministeren forklare hvorfor han legaliserer og regulerer marihuana:

Aktuelle rapporter om regulering av cannabis

Kilder og referanser, 1, s. 109 ff., s. 139, 9, s. 78 ff., 10, s. 96-97, s. 112-155, s. 122-123, 16, s. 12 ff., s. 20-23, s. 207, 19, s. 17-18. Illustrasjon fra Wikimedia Commons, film fra Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) og CBS News. Bildet øverst (unntatt mobil) er en kollasje av bilder med CC-lisens fra FlickR og private bilder fra Marihuanamarsjen.