Legalisering betyr at markedet for cannabis flyttes inn i lovlige former, fra produksjon til salg. Myndighetene vil da ha mulighet til å regulere ting som styrke, CBD/THC-ratio, aldersgrense, begrensninger på mengde, antall og plassering av utsalgssteder, innholdsfortegnelse, helseadvarsler på forpakning og åpningstider.
Ved legalisering har man flere fordeler:
- Man fjerner en betydelig inntektskilde som kriminelle idag reinvesterer i annen, mer alvorlig kriminalitet.
- Man kan spare utgifter myndighetene idag bruker på politi og rettsvesen, og bruke både disse besparelsene og skatteinntekter på samfunnsnyttige formål samt prevensjon og behandling.
- En rekke internasjonalt anerkjente økonomer mener besparelsene vil være enorme.
Samfunnsutgiftene for helsetjenestene forbundet med cannabis har blitt beregnet til å være beskjedne, og utgjorde ifølge en kanadisk undersøkelse bare 6% av utgiftene som ble forbundet med ulovlige rusmidler (selv om cannabis er det mest brukte ulovlige rusmiddelet) og 0,2% av utgiftene forbundet med både lovlige og ulovlige rus- og nytelsesmidler. Såkalte tredjepartsskader, skader som går ut over andre enn den som bruker stoffet (eksempelvis vold, omsorgssvikt og trafikkskader) har også vist seg å være relativt beskjedne sammenliknet med de som forbindes med alkohol. (1, 31)
Det er ikke påvist at en strengt regulert lovliggjøring gjør at bruken øker, men det kan hende bruken vil øke noe. Man vil antakelig også få en mer ansvarlig og mindre ekstrem bruk og mindre bruk blant ungdom. De som bruker cannabis vil ikke oppleve den udemokratiske straffeforfølgelsen og sanksjonsvirksomheten eller den samme stigmatiseringen som de utsettes for i dag. Det er også verdt å merke seg at selv om cannabis har vært tilgjengelig i lovlige utsalgssteder i Nederland lenge, ligger de midt på treet når det gjelder antall som bruker rusmiddelet i Europa. Bruken er ikke veldig mye høyere enn i Norge. (20) Dette kan være verdt å ta med i betraktningen når man vurderer en eventuell legalisering av cannabis i Norge.
MODELLER FOR REGULERT, LOVLIG TILGANG PÅ CANNABIS
Global commission on Drug Policy har foreslått følgende modeller for lovlig tilgang: lokaler med lisens (som coffeeshops), lisensiert detaljhandel med reguleringer som aldersgrense og informasjon om helserisiko på forpakningen, eller spesialistapotek der man kan implementere kontroll av ulik art, slik som rasjonering. Kommisjonen beskriver modellene på s. 31 i sin rapport «Taking Control».
I mars 2016 kom Liberaldemokratene i Storbritannia sitt ekspertpanel med en rapport som gir en konkret anbefaling om hvordan cannabis bør reguleres i Storbritannia. Grafen under, er tatt fra denne rapporten, og illustrerer fordelene ved fornuftig regulering. Høsten og vinteren 2016 kom det flere flere innspill. Den britiske tenketanken Transform har oppdatert sin guide til regulering, kanadiske helsemyndigheter har publisert et notat om sitt pågående arbeid med regulering og Drug Policy Alliance har en statusoppdatering om de pågående lovendringene i USA. For et overblikk over situasjonen etter valget 8. november 2016 i USA, er Tide Effect fra VolteFace en god ressurs.
FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) diskuterer også utviklingen i retning regulering narkotikarapporten fra 2015, på s. 64-66, og Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) har i forbindelse med debatten om legalisering publisert en egen oversikt over forskjellige modeller for lovlig tilgang.
Uruguay er det første landet i verden som har legalisert cannabis, siden 2013.
I tillegg er cannabis blitt lovlig i 11 amerikanske delstater siden 2012: Colorado, Washington, Alaska, Oregon, California, Massachusetts, Maine, Nevada og Washington, D.C. (selv om kongressen har blokkert full legalisering i Washington, D.C.). Cannabis er avkriminalisert i 21 delstater, og medisinsk cannabis lovlig i 34 delstater. Canada legaliserte cannabis i 2018. I 2016 ga canadiske myndigheter ut en rapport med anbefalinger om gjennomføring av regulering. Du kan lese mer om den canadiske reformen her.
Avkriminalisering
Avkriminaliseringkan bety mange ting, avhengig av hvem som definerer det. Vanligvis betyr det at cannabis forblir ulovlig, men man innfører sivilrettslige tiltak i stedet for strafferettslige tiltak. Eksempelvis forenklet forelegg og tilbud om frivillig behandling. Lovbruddet føres ikke lenger inn i strafferegisteret.
Avkriminalisering kan også bety at bruk og besittelse til eget bruk ikke lenger reageres mot, og at man lar voksne cannabisbrukere være i fred, som er den modellen Normal ønsker ved en avkriminalisering. Da er det fortsatt kriminelle nettverk som står for produksjon og salg. Besittelse og bruk vil fortsatt teknisk sett være ulovlig, men en vil ikke bli straffeforfulgt eller få andre sanksjoner. Denne modellen løser mye av problemet med unødvendig ressursbruk hos politi og rettsvesen, og er også mer i tråd med demokrati og menneskerettigheter på den måten at man ikke lenger straffes for en offerløs forbytelse. Under en slik modell kan man også tilby frivillig hjelp. Nederland har eksempelvis det mest utbyggede systemet for behandling av problematisk bruk av cannabis i Europa, og man har opplevd en økning i bruken av dette tilbudet, selv uten overhengende straffetrussel.
Avkriminalisering blir praktisert noe forskjellig fra land til land. I Nederland tolererer man bruk og besittelse av små mengder, og tillater også salg i utsalgssteder som følger et sett med retningslinjer. For eksempel er ikke salg til mindreårige tillatt, og andre stoffer er ikke lov. Dette for å skille markedene for harde og myke stoffer fra hverandre. Systemet i Nederland er såpass fritt at det kan beskrives som en de factolegalisering av alt unntatt produksjon og leveranser til utsalgsstedene.
Justisministeren på Jamaica, der alle som tidligere har blitt dømt for mindre cannabisforbrytelser nå automatisk får amnesti og rullebladet slettet, gir en god forklaring på hvorfor man bør avkriminalisere besittelse av cannabis til eget bruk.
I Portugal må den som blir tatt for cannabis møte for en spesialnemnd som kan tilby forskjellige hjelpetiltak, men også gi ulike straffer og sanksjoner dersom man ikke mener man har behov for behandling. Første gang noen blir tatt, gis det som regel bare en advarsel.
International Drug Policy Consortium har et verktøy for å sammenlikne forskjellige former for avkriminalisering og både Transform og Release har utarbeidet rapporter om emnet. Release fraråder straff og sanksjoner dersom man bryter med vilkårene til et tiltak under en av de mer inngripende formene for avkriminalisering.
Nedkriminalisering
Ved en nedkriminalisering blir cannabis mindre kriminelt. Dette innebærer reduksjon av strafferammer. I Norge kan dette bety at man harmoniserer straffene som er på papiret for cannabis med de som faktisk gis, eller at man reduserer dem ytterligere. Et annet uttrykk som blir brukt er depenalisering. Med dette mener man at man reduserer omfanget av sanksjoner, både gjennom strafferetten og de som er sivilrettslige.
Kilder og referanser, 1, s. 105-108, s. 139, 16, s. 207. Video fra Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA). Bildet av cannabismonopolet er modifisert av oss. Original av Sean Hayford Oleary, FlickR, CC BY 2.0. Faksimiler av statistikk fra rapporter fra Health Canada og Liberal Democrats i Storbritannia.