Normal Norge legger stor vekt på negative konsekvenser i private rettigheter på grunn av rapporteringsplikt fra helsepersonell angående bruk av cannabis.
Nåværende juridiske løsninger forstyrrer den enkeltes rett til fri bevegelse betydelig. Førerkortet kan stoppes vilkårlig på grunnlag av vanlige gjetninger og enkeltpersoners synsing.
Gjeldende juridiske løsninger og rutiner i helsesektoren behandler mennesker som bruker alkohol og cannabis rekreasjonelt tidvis ulikt.
Cannabisbrukere blir behandlet mye strengere av norsk lov. Man antar at all bruk av cannabis alltid forhindret sikker kjøring. Mens de som bruker alkohol beviselig må kjøre under alkoholpåvirkning for å kunne få førerkortet trukket tilbake. Dette skillet har ikke et rasjonelt grunnlag. Vi har en lovfestet snarvei for statlige myndigheter, i prosedyren for å frata førere av kjøretøy, en feil valgt gruppe mennesker.
All avslapping av denne restriktive reguleringen bør mottas positivt. Det er synd at det skjer så sent. Det var først etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg godtok klagen til en mann som fikk førerkortet hans inndratt på grunnlag av disse bestemmelsene.
(https://rett24.no/articles/norsk-forerkortbeslag-opp-i-strasbourg)
Imidlertid er et enda viktigere aspekt ved denne strenge juridiske reguleringen; ødeleggelsen av tillitsbåndet mellom pasienten og den som yter medisinsk hjelp. Denne tilliten er grunnlaget for riktig fungerende helsehjelp. Bekjennelse til legen om helseplagene hans, eller det å innrømme sannheten om inntatte psykoaktive stoffer, bør ikke i noen tilfeller automatisk forstyrre andre statlige organer i makten til denne enheten.
På lang sikt kan dette bare føre til utbredt skjul hos pasienter av viktig informasjon om deres helse fra leger, og som en konsekvens, forverring av helsetilstanden i samfunnet.
Det er derfor mye mer sannsynlig at de langsiktige sosiale kostnadene ved denne strenge juridiske reguleringen vil være mye større enn dens fravær. Informasjon om at det ikke er verdt å være ærlig med legen din, kan spre seg raskt i samfunnet. Da vil det gi mange negative og uforutsigbare effekter på folkehelsen.
Derfor bør man etter vår mening ta et skritt videre i denne nye juridiske forskriften og også endre § 21 ved å fjerne fra innholdet punktene 2, 3 og 4, fordi de formulerer vagt og på en måte som åpner for en bred tolkning av unntak fra prinsippet om konfidensialitet fra medisinsk personell. Selv om legene etter endring av loven i den foreslåtte grad ikke ville stoppe sin praksis med å informere om bruk av psykoaktive tiltak av sine pasienter, vil de fortsatt overholde loven, fordi det rettslige grunnlaget for en slik handling lett kan finnes i punktene angitt ovenfor.
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:
1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre,
I Normal Norges vurdering, i vel forstått offentlig og privat interesse, og spesielt på helseområdet, kan bare unntak strengt definert av loven til prinsippet om konfidensialitet for medisinsk personell gi positive resultater.
I mellomtiden har lovgiver uttrykkelig vilje til å forlate disse generelle klausulene og samtidig legge til ytterligere spesifikke bestemmelser som vil gi et enda tydeligere hjemmel for brudd på medisinsk taushetsplikt. det følger direkte av følgende fragment av lovens begrunnelse:
“Helsepersonell har i dag en adgang til å melde fra dersom «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre», jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Som nevnt i punkt 3.1 er unntaket snevert, og i alminnelighet vil det være snakk om nødrettsbetraktninger. Dette unntaket vil med andre ord ikke omfatte like mange tilfeller som en spesifikk meldeadgang vil omfatte. Departementet mener derfor at det er behov for en bestemmelse som går noe lenger enn gjeldende regelverk. Bestemmelsen er ikke ment å stille like strenge krav som helsepersonelloven § 23 nr. 4 til hvor stor sannsynligheten må være for at skade vil inntreffe. Se nærmere om dette i punkt 4.2.3. Departementet mener at en meldeadgang vil gi helsepersonell fleksibilitet til å gjøre en faglig vurdering i det enkelte tilfelle om hvorvidt melding vil være formålstjenlig.”
Fra tjenestemannens synspunkt, jo mer juridiske grunnlag for innblanding i retten til personvern og beskyttelse av menneskers helse, desto bedre, fordi når en sak oppstår, vil det alltid være et avsnitt. Imidlertid skal loven høres av alle borgere, ikke embetsmenn, så den må være forståelig og gjennomsiktig. Derfor bør lovgiver avgjøre om han vil regulere medisinsk konfidensialitet og unntak fra det på en generell måte i innholdet i helsepersonelloven. Eller kanskje han ønsker å regulere det i detalj, for eksempel i forhold til personer som utfører bestemte yrker, for eksempel piloter. Imidlertid er det bedre å overføre dette detaljerte regelverket til lovene som regulerer betingelsene for å utføre disse spesifikke yrker. Disse lovene bør omfattende regulere helsekravene for mennesker som ønsker å utøve yrket som operatør av potensielt farlige maskiner for helse og liv for mange mennesker på samme tid, for eksempel en flypilot, skipskaptein. Da vil det være lettere for en person som ønsker å gjøre dette yrket å vite hvilke av rettighetene deres som kan være begrenset på grunn av en høyere sosial interesse.
I den forklarende notatet til lovforslaget ble yrket som flygeledere med rette påpekt som krever spesielle begrensninger for helsetilstanden.
Når det gjelder dette problemet, vil vi imidlertid også foreslå en omfattende regulering av alle forhold (inkludert helsemessige forhold) for å utøve dette yrket i en egen lov.
Etter vår mening er det ikke familielegen som bør bestemme seg for muligheten for å utføre et slikt spesifikt arbeid, men en lege som spesialiserer seg på å undersøke personer som utfører denne typen yrker.Eventuelle beslutninger om mangelen på helsemuligheter for denne typen yrker, bør bare tas på grunnlag av periodiske undersøkelser av en spesialisert lege.
Vi forstår at det er viktig å forhindre trafikkskader. Å leve i frykt for straff og diskriminering relatert til cannabisbruk kan imidlertid ha alvorlige konsekvenser for de som allerede sliter med psykiske eller fysiske lidelser.
Å trekke tilbake førerkortet er en form for straff for bare å ta cannabis. Derfor må den løftes. Eventuelle sanksjoner bør gjelde for mennesker som virkelig utgjør en trussel for veitrafikken, nøyaktig under samme forhold som alkoholbrukere.
